Diverse bilder fra over alt

Lunch i kantinen som tilhører biblioteket/medisin skolen. 

Meg og en deilig banana splitt på Mambas Point. Rart folk blir feit her nede??

En ekte afrikaner og en wannabe afrikaner. Ser du forskjellen? Hint: hudfargen

Kom et skummelt vesen inn på rommet til meg og Christine. Hjalp med insektsspray.

Deilig massasje fra damene våre i Zanzibar. 

Ute på Hilton for å spise middag. Hva er vel mer naturlig enn litt pick and play?

Idyll

Christian blir rundtlurt av to masaier første dagen. Første og siste gang..

Vår trofaste venn Dennis

Det berømte Afrika bildet. Se båten i bakgrunnen.. Langgrunt?


Var ikke bare oss på stranden nei.

Slakt

Christian nyter livet!

Herlig solnedgang. Noe av det fineste jeg har sett

Spice Tour

Kokosmelk

26 mai - Zanzibar, the party pooper

Vi har nå prøvd å gå ut her nede tre ganger, og jeg må si at jeg er veldig skuffet. Det har nok helt sikkert noe å gjøre med at vi er her i lavsesongen, og det ikke er så mye turister, men uansett.. La meg presentere tre kule kids sine forsøk på en skikkelig fest:

1. Highland bar. Lokal restaurant og bar. Blir drevet av en tysk dame og hennes Zanzibariske mann. Virket veldig koselig, men litt mørkt. Vi kom i snakk med sjefen sjøl, og hun kunne fortelle at grunnen til at det var mørkt var fordi de lokale for det meste er muslimer, og ikke vil bli sett drikkende på alkohol eller sittende sammen med horer. Javell. I tillegg virket alle pissefjerne og høye som noen fjell. Flott. Vi bestilte mat der i tillegg, og fikk biter av geitekjøtt (for det meste bein og fett) sammen med uferdig pommes frittes. Vi klarte ikke å spise noe som helst. Når vi klaget fikk vi beskjed om at de lokale spiser hva som helst, så det var ikke så farlig. Vi slapp i alle fall å betale. Case closed, dårlig plass.

2. Hakuna matata bar på stranden. Veldig turistaktig, og dermed tydeligvis perfekt for oss. Lite liv, men som sagt, lavsesong. Vi rakk en øl og en drink hver før de uoppfordret kom med regningen til oss i tillegg til at de begynte å rydde. Ta hintet liksom. Tidlig til sengs den kvelden også.

3. Annen lokal bar med vanskelig navn. Høy musikk og masse stemmer og latter. Vi måtte betale cover, og kom oss inn. Der var det virkelig liv du, gitt (leses med ironi). Det lå to-tre personer og røykte tjall på biljardbordet, det satt noen gjemt bak i en busk, det var en som stod og danset for seg selv midt på gulvet og resten satt pissefjerne rundt omkring på stoler litt over alt. Det var ikke akkurat sånn det hørtes ut utenfra, men det var jo en grei opplevelse. Lærte oss i alle fall at vi ikke skal tilbake dit.

Alt i alt tror jeg nok det ikke er vits å reise til Nungwi i lavsesongen for å feste.

A

Onsdag 26. mai - Første skikkelige soldag

I dag hadde vi den første skikkelige soldagen der vi tilbrakte hele dagen på stranden. Vi gikk rett på stranden etter frokost og bodde vel egentlig der frem til solen begynte å gå ned i fem-tiden. Solen stod og steikte store deler av dagen, bare avbrutt av noen få skyer og litt vindpust. Jeg hadde heldigvis hørt på gode råd fra Elin og Marius og kjøpte med meg en badering i Kampala, og den fikk jeg god bruk for. Jeg kjøpte meg også en brukt Liza Marklund bok på norsk, så jeg lå store deler av dagen i sjøen og leste. Helt kanon. Trengte bare å smøre skuldre og rygg også, så fikk spart litt på solkremen. Christine er rene hundehviskeren, så i dag hadde vi en kompis ved navn Dennis som lå under solsengene våre. Ble bortskjemt på ris og vann fra Christine, så den hadde ingen store planer om å flytte seg. Så lenge den ikke biter meg er egentlig jeg godt fornøyd. Christian fikk også låne dykkermasken min, så han lå å plasket i det store hav. Snorkelen ville han ikke låne, men så lenge han ikke drukner går det jo greit. Christine gikk på en smell med en henna-malings dame som kommer å maser på oss her dag. Hun er tydeligvis skikkelig arbeidsløs for tiden, og bruker tiden sin på å male skikkelig dårlige henna tatoveringer på turister som er så snille og godtroende som Christine. Hun fikk heldigvis stoppet hun før det ble for gale, men går fremdeles rundt med noe som ligner på en liten bæsje-klump på innsiden av overarmen. Skulle liksom være en stjerne, men neida. Holder oss til våre ?faste? henna-damer fremover i alle fall..

En ting vi alle har blitt litt oppgitt/overrasket over på Zanzibar er hvor lite som skal til for at folk kommer bort til oss for å spørre om vi vil kjøpe hasj. Og når vi takker nei blir de nesten overrasket. Vet ikke helt hvilket inntrykk de har av nordmenn her nede, men det virker ikke som om de er vant til å få nei som svar i alle fall. Vi snakket med en ?kompis? om det, og da var jeg så dum å kalle det ?drugs?, og jeg fikk da en lang forklaring på at marihuana ikke er drugs, men like vanlig som luft her nede. Flott det. At ca 80 % av alle er pissefjerne er i alle fall umulig å ikke legge merke til. Ble stoppet av en (av mange) som selger malerier på stranden i dag, og han trodde det var søndag i dag. På tredje forsøket kom han på at det var onsdag. Ganske morsomt, men også litt trist. Så ta det med ro mams, kommer nok ikke hjem med Bob Marley dreads og en eim av søt-tobakk.

A

25 mai - Spice Tour og Stone Town

Aller først: Hipp hipp hurra til mamsen som har bursdag i dag! Grattis gamlemor! Vet at ingenting blir så bra som den forsinkede gaven du fikk for 22 år siden, men satser på at en hilsen på denne populære bloggen er greit nok for nå.

Så vil jeg minne alle på at jeg har bursdag om en uke..

Og så til saken.

I dag var vi altså på en av de berømte krydder-turene. Det var greit nok, men ble toppet av en utrolig underholdende guide. Han brukte fantastiske eksempler for å forklare oss hva de forskjellige krydderne og fruktene blir brukt til. For eksempel et frukttre som kalles "toilet tree". Det var da godt for fordøyelsen. Sånn at folk som skulle smugle heroin, de svelgte ballonger med heroin, reiste til Zanzibar, spiste litt frukt fra do-treet, tok med seg et fat inn på et lite rom, gikk på do og ut kom det heroin. Greit å vite liksom.

Et annet bra eksempel er når han viste oss henna treet:
Guide: And the roots can be used for women and the tummy.
Christine: Do you mean for killing bacteria?
Guide: Yes, for killing the babies

 

Guiden demonstrerer hva frukten fra lebestift-treet kan brukes til

 

Vi hadde også en lokal kunstner som fulgte etter oss underveis og lagde forskjellige ting til oss av palme-blader. Christian fikk seg hatt, slips og solbriller og jeg og Christine fikk vesker, smykker og klokker. Jeg fikk meg også en hårpynt. Bilder kommer garantert når jeg kommer til Norge igjen. Fantastisk. Toppen av kransekaken kom når han kunstneren klatret til toppen av en palme for å plukke kokosnøtter til oss. Han sa vel egentlig ikke mer enn to ord til oss under hele touren, men når han klatret i palmen begynte han plutselig å synge. Og han sang og sang og det var en litt småsurrealistisk opplevelse.

 

Christian med hatt, slips og solbriller


Min hårpynt

 

Etterpå satt vi oss i bilen igjen og kjørte til Zanzibar sentrum, også kjent som Stone Town. Vi hadde også en guide der, og han kunne fortelle oss at det het Stone Town fordi alle bygningene var bygget av stein. Og steinen kom fra bakken. Så da vet dere det.

 

Stein fra bakken

 

Vi fikk også sett det første huset i Øst-Afrika som fikk elektrisitet og heis, og så fikk vi shoppet en hel del. Jeg er så fornøyd fordi jeg nettopp har lært meg å prute, men Christian er beinhard. Vi skal være her frem til lørdag, og innen den tid kommer han til å få folk til å betale seg for å kjøpe ting. Jeg er sikker på det. Vi fikk i alle fall gjort oss noen ?røverkjøp?. Litt til oss selv, og litt presanger. Selv om Christine fikk totalt klaus av alle folkene og det luktet dritt på markedet, så synes jeg at Stone Town var en veldig fin by totalt sett. Rett før solnedgangen tok guiden oss med til en liten park som nettopp er pusset opp, der lokale kokker kommer ut hver kveld og lager forskjellige typer lokal mat og drikke. Vi var der ikke lenge nok til å prøve det ut, men det virket i alle fall veldig bra.

 

Christian i harde forhandlinger om prisen på et bilde

 

A

20. og 21. mai - Avreise Zanzibar

(Skrevet 22 mai)

Som nordmenn flest så liker vi å planlegge og å være ute i god tid. Så selv om flyet dro klokken 0510, så var vi pakket og klar klokken 23. Var egentlig greit nok, og vi hadde slagplanen klar. Kjøre til flyplassen, være tidlig ute, snakke med KLM-cargo (som skulle være åpen hele natten i følge mannen på telefonen), få sendt hjem våre 2 ekstra kofferter, slappe av, sjekke inn, slappe av, boarde, fly, mellomlande i Nairobi, slappe av, boarde, fly og så ankomme Zanzibar. Enkelt og greit. Trodde vi.

Istedenfor å gå i detalj på alt som skjedde mellom Entebbe og Zanzibar kan jeg heller ramse opp alt som gikk galt:

1. Christine fikk diaré, tok overdose på anti-diaré tabletter og ble bare kjempekvalm istedenfor. Noe hun var under store deler av turen.

2. Jeg falt ned trappen når jeg skulle bære bagasjen ned. Var bare to trinn, men klarte likevel å vrikke foten og å skrape opp rumpen, hånden og foten.

3. Vi ringte KLM-cargo flere dager før avreise for å få bekreftet at de var åpen hele natten. Når vi dukket opp var ALT av kontorer stengt. I tillegg prøvde vi å ringe KLM-damen, men hun var på nattklubb så hun tok det en halv evighet å få tak i. Derfor stod vi plutselig der med ca 30 kg overvekt.

4. Innsjekken åpnet en time senere enn vi trodde.

5. Det var masse lake-flies (døgnfluer?) som surret rundt inne på flyplassen og som kom inn i alle kroppsåpninger som ikke var dekket av tøy.

6. Når vi kom frem til Zanzibar viste det seg at noen hadde vært oppi kofferten til Christian og stjålet kameralader, mobilladeren, minnekortet til kameraet og det viktigste, minnepennen med alle bildene han har tatt fra oppholdet. Snakk om tullinger! 

Så ja, nå er vi i alle fall ankommet Zanzibar. I går var det fint vær, men i dag regner det skikkelig. Det er ikke sånn som i Uganda heller, at det plutselig regner i 10-20 minutter og så slutter det, men det regner sånn som i gode gamle Norge. Christine holder på å gå på veggene fordi hun vil ligge i solen, menmen. Det er i alle fall varmt og deilig. Håper på bedre vær resten av uken.

A

18. og 19. mai - Pediatrien

Vi var bare to dager på barneavdelingen pga 17. mai og avreise, men det var egentlig mer enn nok for å skaffe oss et inntrykk..

Det er fire barneavdelinger, tre generelle og en for barn som er underernært. Vi var på den ene generelle, som er ganske fin og tydeligvis den de viser frem til utlendinger. Den består av to store rom med ca 25 senger i hvert. Det var bare 2-3 oksygenuttak i hvert rom, så i noen senger lå det to barn fordi det var grenser for hvor mange slanger de kunne spleise. I tillegg til 25 pasienter hadde alle ungene med seg minst en pårørende, og under visittiden er som oftest far der også, så det er nesten 100 stykk inne på et passelig stort rom..

Den første dagen var vi først med på legevisitten, og det var egentlig greit. Vi er mer vant til å gå og løpe enn å stå, så vi ble fort slitne i beina, men det var egentlig ikke noe problem. Halvveis i legevisitten kom en av sykepleierne for å suge luftveiene på en liten gutt. Denne gutten var 4 år og var innlagt med astma-anfall. Astmaen var kjent, men han gikk ikke på noen medisiner, ble bare behandlet når han hadde anfall. Sykepleieren staket i nesen, og sugde i munnen og var ikke måte på. Vi har lært på skolen at du skal ikke suge lenge om gangen (max 15 sekunder), og ikke mer enn 4-5 ganger, men sykepleieren styrte på lenge om gangen og sikker 10-15 ganger. Vi har også lært at du ikke skal langt bak i svelget pga nervus vagus som ligger der. Hvis den blir stimulert så kan det gå ut over hjertefrekvensen, respirasjonsfrekvensen og litt andre livsviktige ting.. En annen ting er at når luftveiene suges så kan du ikke puste selv, så det er lurt å holde pusten selv sånn at du vet hvordan det er for pasientene..

Sykepleieren er ferdig og glad og fornøyd, og så ser jeg plutselig at ungen ikke puster mer.. Jeg gir beskjed til sykepleieren, og hun går sakte rundt sengen og begynner med hjertekompresjoner. Så ser hun seg litt rundt etter noe hjelp, og sier (i vanlig stemmeleie) ?sister??. Christine tar affere og løper etter en lege, som kommer med en bag (sånn ballong med maske som du putter over munnen for å gi luft). Det viser seg at baggen er for stor, så det kommer en lege til med en litt mindre bag. De bagger og bagger og komprimerer og komprimerer skikkelig usystematisk. Sykepleieren går å henter skjermbrett, siden det er masse folk rundt, men de dekket ikke noe særlig bra, så det står masse folk rundt og kikker inni sprekker for å se hva som skjer. Ungen får heldigvis puls igjen, og vi puster lettet ut. Så står legen og bagger litt til og ungen mister pulsen igjen. De begynner med kompresjoner og bagging igjen, og legen sier til en sykepleier at hun skal gå å hente adrenalin, og det er nå jeg begynner å bli sint.. Sykepleieren tusler av gårde i et skikkelig bedagelig tempo og leiter litt over alt.. Så treffer hun en kompis og blir stående å snakke med han. Jeg tenker at hun sikkert ikke har fått med seg at hun skal hente adrenalin, så jeg løper for å prøve å finne noe, selv om jeg ikke har peiling på hvor det kan være. Til slutt kommer sykepleieren på adrenalin-jakt tilbake, og sier at hun har ikke funnet noe.. Nei, ikke rart det når hun ikke leitet skikkelig.. Så kjefter tydeligvis avdelingssykepleieren litt på hun, og plutselig finner hun noe rett der hun egentlig stod. Merkelig det.. Så ungen får adrenalin og de holder på med kompresjoner og bagging litt til. Etter 35 minutter blir ungen erklært død og vi går hjem og er kjempesinte. Tror Christian skal være glad for at han ikke var hjemme da.. For et førsteinntrykk liksom..

Den andre dagen var egentlig ikke noe bedre. Vi var med på hver vår legevisitt, og under min finner legen ut at hun skal suge luftveiene til en annen unge. Jeg får dette i oppdrag, og ungen spyr og spyr. Jeg skjønner jo ganske fort at minst halvparten av spyet havner i lungene, så jeg vil slutte å suge sånn at ikke spy-refleksen til ungen blir stimulert og oppkastet havner i lungene. Men det fikk jeg ikke lov til av legen. Hun presset meg skikkelig, før jeg sa at jeg ikke ville mer og hun fikk overta. Endte jo opp med at hun gav seg ganske fort hun også..

Resten av dagen gikk i visitt der vi stod rett opp og ned. For oss som er vant til mer gåing og løping enn ståing var ikke det noe lett, men det gikk jo det også.

Og NÅ setter vi snuten mot Zanzibar!!

Hva kommer jeg til å savne og ikke savne med Uganda?

 Det er mange faktorer som spiller inn på om jeg har lyst til å reise tilbake til Uganda, og jeg tenkte å presentere noen av de sånn for å gi et inntrykk av hvordan en hviting opplever kaoset som heter Uganda og Kampala.

Jeg kommer til å savne:

Varmen og solen. Når det er fint vær her er det helt fantastisk. Du kan gå rett utenfor døren og bli brun og varm samtidig.

Alle de hyggelige folkene. Sykepleiere, legene, lærerne og spesielt alle vennene til mamma har tatt veldig godt i mot oss og tatt seg av oss. Vi har vært hjemme på besøk hos Maria og Issac har tatt oss med rundt Kampala for å vise oss rundt.

 

Ungene som roper ?muzungu? og er overlykkelig hvis de får ta på deg. Det er veldig morsomt, men kan bli trøttende i lengden. Mest morsomt med så mye oppmerksomhet, føler meg som rene kjendisen vettu.

STAO-ungene. De ungene har virkelig satt en vekker i meg og jeg kommer aldri til å glemme de. Den livsgleden de viser og så glade de blir for ting vi tar for gitt er helt fantastisk.

 


 

God mat og drikke til en billig penge. Maten her er rett og slett kjempegod, både den lokale og den ?internasjonale?. Vi har bare spist ute en gang og vært missfornøyd, resten av måltidene vi har spist har vært kjempegode. Og så er det så billig! 7000 shilling for en middag på gjestehuset, det tilsvarer 21 kroner og du blir god og mett. Jeg er sikker på at jeg har lagt på meg mens jeg har vært her nede, og det er ikke bare på grunn av all sjokoladen..

Fersk frukt. Jeg har spist så mye fersk frukt at det snart tyter ut ørene mine. Mangoer, ananas, bananer og masse annen rar frukt. Det er billig og nesten rett fra trærne. Kjempegodt!

 Jeg kommer ikke til å savne:

Regnet. Når det regner så regner det skikkelig. Det er som om noen hadde tatt et badekar og tømt over deg og du blir klissvåt. Det er ikke vits med paraply, regnjakke eller noe sånn. Det eneste som hjelper er å komme seg innendørs. Det går ikke ann å stole på været heller, for det kan være kjempefint når vi går til jobb og så pøsregner det og lyner når vi går hjem fra jobb noen timer senere.

 


 

Forurensningen og støvet. Jeg har aldri vært så skitten som jeg har vært her nede, og det er ikke bare fordi jeg dusjer mindre enn hjemme, men fordi det støver og støver og støver. Helt håpløst. Jeg har også gått rundt med en kronisk forkjølelse nå i tre uker og er sikker på at jeg blir kvitt den med en gang jeg kommer hjem til andre trakter. Bare glad jeg ikke har astma..

3 store måltider om dagen. Maten er jo som sagt godt, men det er ikke snakk om å spise lite og ofte, nei, her spiser folk 3 gigantiske måltider om dagen. Først frokost mellom 8 og 10 (gjerne på jobb), så lunsj klokken 14 og så middag igjen klokken 20. Og de lesser på tallerkenene som om 3. verdenskrig holder på å bryte ut og de ikke får spise på mange år.

Den konstante svettelukten. Noen personer lukter så utrolig svette at jeg nesten brekker meg. Spesielt på sykehuset, der det er klamt og dårlig luft. Der har du lukten av pasientene (som ofte lukter tiss og bæsj), av medisiner, av gamle bygninger og så kommer svettelukten på toppen der. Jeg tror ikke at jeg selv lukter roser og fioler, men jeg er glad for at jeg slipper å stinke svette så heftig som en del av legene altså..

Korttenktheten. Det virker ikke som om folk tenker på konsekvenser her nede. De kaster boss ut vinduet av biler, holder ikke avtaler, kjører bilen sin tom for bensin og tenker rett og slett ikke over at det kan få konsekvenser for seg selv eller andre senere. Plager vettet av meg! Bilene blir ødelagt av all idiot-kjøring (som å sette den i nøytral i nedoverbakke og bare rulle), men det er ikke så farlig for det har ingenting å si her og nå. Utrolig korttenkt!

Afrika-tid. Det er kanskje et ?sjarmerende? trekk i kort tid, men når folk ikke holder avtaler, kommer for sent over alt og rett og slett driter i at de kaster vekk din tid blir det irriterende, og ikke sjarmerende. Når dette er på sykehuset og ikke på privaten er det enda mer frustrerende.

Innpåslitne folk. For å si det sånn.. Jeg vet ikke hvor mange falske mailadresser vi har gitt ut.. Var en lege som kom bort til Christine siste dagen på sykehuset.. Vi hadde ikke snakket med han før, og han introduserte seg ikke engang.. Det første han sa var: ?We should keep in touch?, og så be hun om telefonnummer og mailadresse.. Noen som ser poenget? Kjente jo ikke fyren engang.

 

Til tross for at det er flere ting jeg ikke kommer til å savne enn de tingene jeg kommer til å savne vil jeg fremdeles tilbake. De tingene jeg kommer til å savne betyr mer enn de tingene som irriterer meg. Så lenge du er klar over støv, drit og afrika-tid er ikke tilværelsen så gale. Men jeg kjenner at jeg gleder meg til å komme hjem og jobbe i skikkelig tempo med skikkelige arbeidsoppgaver altså! 

A

Snart hjemme

Skriver dette paa et veldig daarlig tastatur paa en shabby internettcafe paa Zanzibar.

Om en liten halvtime setter vi oss i bilen og da er det 24 timer til vi lader paa Sola.

Har skrevet flere blogginnlegg paa min egen pc, saa de kommer altsaa i morgen naar jeg faar skikkelig internett.

Vet ikke hvordan situasjonen er med asken, men satser paa at vi kommer oss hjem hele. Og saa satser vi  paa tropevarme paa vestlandet, saann at  overgangen ikke blir  for stor. I gaar kveld satt vi og var egentlig litt smaakalde, og naar vi saa paa gradestokken var det 29 grader innendors. Godt vandt.

A

17 mai feiring i Kampala

Grunnlovsdagen var altså på mandag, og vi hadde klart å både ordne oss fri og skaffe oss en invitasjon til ambassaden sin offisielle feiring. Dagen startet grytidlig. Vi hadde beregnet dobbelt så lang tid som vi egentlig trengte, og godt var det. Taxisjåføren vår kjørte seg vill, men når vi så norske flagg visste vi at vi hadde kommet på riktig plass. Det ble flaggheising og sang klokken 8 (afrikatid: 0820), og det var et korps som spilte alle de norske sangene. Ja vi elsker, Kongesangen, Alle fugler og Jegermarsj. Stas!

 


Etterpå gikk vi i tog, og det ble ropt hurra, hurra og hurra. Heldigvis var toget ganske kort, så ingen fikk gnagsår eller noe sånn. Heldig med den. Deilig og varmt i været i alle fall. Endte opp hjemme hos noen norske som bor her, og hjelpe meg for et fint hus og fin hage. Hadde ikke gjort meg noe å bli diplomat og flytte til Kampala altså.

 

 

Christine, Christian og Marita fra Rennesøy

Etterpå ble det servert Gilde pølser, lomper, kaker, is og kaffe (traktekaffe, ikke instant-coffe). Christine satt å fantaserte om Idun ketchup, men det ble det ikke noe av. Var en veldig god amerikansk versjon istedenfor. Alt er egentlig bedre enn det ?tomato sauce? tullet de bruker her nede.

 

 

 

Selv om jeg ofte klager over norsk kø-kultur så er faktisk uganderne verre. De sniker og snoker og kommer seg fremst i køen. Derfor var det litt gøy å se en skikkelig kø (av mennesker altså, ikke biler) igjen. Vi var smarte og skyndet oss først i pølsekøen, og det var vi glad for når vi så dette 5 minutter senere.

 

 

Etterpå var det på tide med sekkeløp, tau-trekking og eggeløp. Veldig morsomt å se småbarna prøve å hoppe i sekk. Var litt bedre underlag å falle på enn hjemme på skoleplassen på Varden.

 

Når vi var så mette at vi nesten ikke kunne røre oss dro vi og Marita til mzungu kjøpesenteret Oasis for å ta en kaffe. Endte opp med at Christine gikk til frisøren der.. Ikke bare farget de ettervekst, men hun fikk seg også noen skikkelige afrikanske fletter. Det ble utrolig kult! Skulle ønske at jeg var like tøff, men jeg er sikker på at jeg aldri hadde turd.

 

 

Flettingen tok noen timer, og når vi så kom hjem igjen var det på tide med en skikkelig 17. mai middag, nemlig biff. Vi møtte Marita på golfhotellet, og der var det en veldig fin atmosfære i tillegg til god mat.

 

 

 

Kvelden toppet seg rett og slett ved hjemturen. Taxi sjåføren så et lett bytte komme gående mot seg (4 muzunguer) og prøvde seg på blodpris mot oss. Marita snakker tydeligvis masse lugandisk, og hun fyrte seg opp og kjeftet og smelte på han. Kom en annen taxi som vi tok istedenfor fordi vi fikk bedre pris hos han. Jeg har herved fått en ny helt. Råtøff dame!

Så bestemte tydeligvis karma seg for å sette inn støtet, siden vi da tydeligvis hadde vært stygg mot den første sjåføren.. Taxi nr 2 ble kjørt tom for bensin.. Så da var det frem med reservetanken i bagasjerommet og lage seg en fin trakt av en vannflaske. Så viser det seg at det tilfeldigvis er en grunn til at vi ikke kjører bilene tomme for bensin i Norge. Sleng på det faktum at det var automatgir bil, så får du et fint rot.. Vi kom oss til slutt hjem, og har en god historie å dele.

Med andre ord, en vellykket 17. mai feiring, til tross for at vi er så langt vekke.

A

15 og 16 mai - STAO besøk nummer 2

Helgen før 17 mai dro vi til Jinja igjen for å være på barnehjemmet to dager og så ta med oss Christian tilbake til Kampala for å feire 17 mai.

Vi hadde egentlig avtale om å bli hentet klokken 11, men så ble vi vekket grytidlig av melding fra Christian som spurte om vi kunne være klar klokken 10, siden Pastor Nelson hadde en viktig avtale og ville ha bilen klokken 12. Joda, gode greier sier vi, det er jo viktig at Pastoren holder tiden.. Så vi var pakket og klar klokken 10.00 utenfor gjestehuset. Afirka-tid er Afrika-tid, og alt drøyer jo her.. Så derfor ble klokken faktisk 11 før sjåføren var på plass. Det er en 2 timers kjøretur til Jinja, så vi ble litt stresset på Nelson sine vegne, men Simon (sjåføren) så ikke ut til å la seg affekte av det.. Neida. Så vi kom til Jinja klokken litt over 13, og i tillegg måtte Simon en liten omvei for å hilse på noen kompiser før vi dro til barnehjemmet. Supert. Begynner å bli passelig lei Afrika-tid nå..

Vi var iallefall på barnehjemmet hele dagen. Christine hadde en kjempegod ide, nemlig å ta med seg neglelakk for å lakkere neglene til de jentene som ville.. Tror hun angret på det ganske fort.. Det var nemlig ikke få jenter som ville ha røde negler, og så kom guttene også å ville ha neglelakk på. Stakkars hun med klaustrofobien sin fikk nok etter en liten stund og jeg måtte overta. Jeg som så vidt klarer å lakke mine egne negler liksom. Heldigvis fikk de som ville, og nesten alle ble fornøyd. Var et par stykker som gnagde av neglelakken sin for så å komme for å få ny, men etter at jeg satt foten ned så sluttet de med det ganske fort. Ellers hadde det blitt minst tre-dobbelt arbeid. 





Vi hadde også en aldri så liten dans med ungene. Veldig bra. Jasim viste oss blandt annet Michael Jackson movesene sine, og vi viste frem litt tradisjonell norsk dans, nemlig den delen av halling der de sparker hatten av pinnen (demonstrert med en vannflaske). Vi hadde også noen andre flotte moves, der kameraet ble lånt sånn at dette fantastiske ble dokumentert. 

Vet ikke helt hva jeg prøver på her, men gøy var det iallefall. En ganske ny opplevelse å bare danse fritt uten å trenger å ha en halv flaske vin innabords. Utrolig gøy! Blir rett og slett smittet av stemningen.

Kule Kidså

Det som er veldig typisk her er at med en gang det kommer frem et kamera så er det frem med poseringene. Senere på dagen ble jeg kidnappet av lille Tracy inn der hun sover. Jeg trodde hun skulle vise meg sengen sin eller noen ting hun har der inne, men neida. Da stilte hun seg opp etter veggen og kommanderte: "Take picture!" Whats a muzungu to do? Heldigvis kom det flere andre til etterhvert og jeg klarte til slutt å rømme ut i solen igjen. 

Her fikk Elvis i tilegg låne solbrillene mine, så det var Dj Bushbaby for alle pengene, legg også merke til muzunguen som prøver å være kul i bakgrunnen der. Flotte greier. 

Ungene var veldig opptatt av Christine sin piercede tunge. Så ikke ut som om de hadde sett noe så ekkelt før i hele sitt liv. 

Vi var også en liten tur innom klinikken der vi delte ut store deler av utstyret og førstehjelpsskrinene våre. Vi hadde oss også en tur innom apoteket før avreise å kjøpte inn litt malariamedisin, sånn at Emmanuel er beredt til malaria-sesongen begynner. Christian tok bilde, og var tilfeldigvis borti manuell-fokus knappen.. Derfor er det litt uskarpt.

Chris er en av stamkundene på klinikken. Han faller hele tiden og skrubber seg på knærne. En av hovedgrunnene til dette er nok at han gikk rundt i noen filler av noen sandaler. Vi bedrev derfor litt forebyggende arbeid og kjøpte nye sko til han. Han var veldig stolte av disse, og poserte hele resten av dagen med disse sandalene godt synlig. Skikkelig storsjarmør . 

Lørdags kveld var vi ute å spiste god middag med Nelson og konen Grace. Fikk bare tatt et bilde på grunn av lyset, men her ser dere altså Nelson. Godt selskap og god mat og drikke. Nelson er som sagt en veldig karismatisk mann, og han har humor i bøttevis. 

På søndag våknet jeg til at Christine hadde drømt en lur ide. Vi fikk nemlig armbånd av en av ungene dagen før, så hun ville kjøpe med seg noe tråd for å lage armbånd tilbake til de. Til alle ungene altså. Ca 60 stk.. Det vi ikke hadde beregnet var at søndag er kirkedag, så vi endte jo nesten opp med å tømme kirken for unger under gudstjenesten.. Smart. De stod i en stor klynge rundt oss og maste på "mine! mine! mine!" mens vi satt å fingerheklet armbånd til den store gullmedaljen. 


Sharon (en assistent/alt mulig dame) fikk jaget de tilbake til kirken, så vi satt oss heller inne på kontoret for å lage alle ferdig før vi delte de ut. Det var ganske mye enklere. En annen populær ting vi hadde med oss var klistremerker. DET var gøy det, og det fikk virkelig frem det verste i en del av ungene. De stjal klistremerker som noen ravner, og det var noen som gikk rundt med 6-7 klistremerker i ansiktet, selv om vi delte ut max 2 stk til hver. 

Alvin med snømann i pannen. Prøvde å forklare de prinsippet bak snømenn, men det var ikke lett. De var mer fokusert på å få klistremerker.

Nydelige Sharon. Har bilde av hun på det forrige innlegget også, men da har hun kort hår.

Etterpå reiste vi til Bujagali Falls. Turistatraksjon nr 1 tydeligvis. Det var masse souvenir sjapper overalt, så vi fikk kjøpt oss litt juggel. Jeg fikk til og med vasset i en liten pytt som hadde vann fra Nilen. Så på en måte har jeg badet i Nilen. Stas.

Bujagali Falls består av mange små og store stryk, og det var veldig fint. Ikke like spektakulært som fossefallene vi har hjemme i Norge, men absolutt noe å skrive hjem om.

Posering må til

Meg som vasser i Nilen. Stas.
A
Les mer i arkivet » Juni 2010 » Mai 2010 » April 2010
Christine og Aleksandra

Christine og Aleksandra

23, Stavanger

Vi er jo jenter som er ute på et eventyr. Vi går i klasse sammen på sykepleien ved universitetet i Stavanger, og har nå vår siste praksis-periode i Kampala i Uganda. På denne bloggen skal vi holde alle interesserte oppdatert på hvordan vi har det og hva vi opplever.

Kategorier

hits