ugandapraksis

Nå har inntrykkene fra i går og dagen før fått tid til å synke litt inn, og jeg har begynt å tenke litt på hva jeg egentlig opplevde på barnehjemmet. Som sagt så er det en av mine beste venninner som gjorde at vi kom i kontakt med barnehjemmet. Kristine, moren og en venninne av moren er grunnleggere av organisasjonen STAO Giver, som gir støtte til nettopp dette barnehjemmet. Når vi var der virket ikke ting så gale. Alle barna var blide og glade. De lagde mat, vasket klær og lekte. Men så kom vi hjem, så på bildene vi hadde tatt og jeg fikk et skikkelig slag i ansiktet. Jeg og Christine var der bare en dag, Christian har vært der en uke og har plalagt å være der i 3 uker til, hvordan han klarer det er et mysterium for meg. Jeg hadde aldri klart det. De små kårene sammen med de store intrykkene hadde garantert tatt knekken på psyken min. Derfor har jeg nå tenkt å prøve å overbevise flest mulig som leser denne bloggen til å bli STAO-givere. En person kan faktisk forandre liv, og den ene personen kan være nettopp deg. Forskjellen mellom STAO Giver og andre "store" organisasjoner er at det forsvinner nesten ingenting underveis. Det er som sagt 3 personer som driver dette, og det gjør de i stor grad frivillig. Derfor er det ikke sånn som med Plan og Redd Barna at store deler av pengene går til å betale alle de ansatte. (Kristine kan gjerne rette på dette i kommentarfeltet hvis jeg har skrevet noe feil!) Dette synes jeg faktisk er et veldig viktig poeng, og jeg synes det er en stor fordel med å støtte STAO.

Jeg vil her prøve å presentere noen av intrykkene mine litt systematisk:

1. Mat. Mat for et barn i en måned koster 165 kroner (hvis jeg husker riktig). Stao Giver hjelper til med dette. Sånn som situasjonen er nå er målet at de skal få tre måltider om dagen. Til frokost får de maissuppe, til lunsj får de maisgrøt og til kvelds/middag håper de å kunne servere ris og kjøtt, men som oftest får de maisgrøt til det måltidet også. Dette er barn fra 2 til 20 år (de får bo der til der er ferdig med utdannelsen sin), og alle vet at barn som vokser trenger mat og energi for å kunne vokse. Hvis du blir STAO-giver har du altså mulighet til å gi et eller flere barn skikkelig mat flere ganger for dagen. 

Godt humør, gode venner.

2. Latrinen. Dette var kanskje en av de tingene som gjorde mest inntrykk på meg, og er en god beskrivelse av hvordan barna faktisk lever. Jeg tror latrinen er et ganske nytt bygg, men det er så EKKELT! Jeg våknet lørdag morgen med fullsprengt blære. Det var ikke så veldig vanskelig å finne ut hvor latrinen var, for det var bare å følge lukten. Jeg måtte puste gjennom munnen og gikk inn i et lite kott for å prøve å gå på do. Doen var et lite hull i bakken. Jeg brakk meg og brakk meg på grunn av lukten, og fant til slutt ut at jeg ikke kom til å klare å treffe det lille hullet om jeg så hadde hatt utovertiss. Jeg pleier ALDRI brekke meg. Jeg gikk derfor ut og tisset heller bak en annen bygning som lå litt avskjermet til. Kjempehygienisk liksom. Lukten fra mine 2 minutter inne i det lille kottet hang igjen i klærene mine og håret mitt hele resten av dagen. Å kunne ta seg en skikkelig dusj når vi kom tilbake til Kampala har aldri vært deiligere. Det er greit at vi kanskje er luksus-dyr, men det der er noe av det ekleste jeg har opplevd. Både barna og de ansatte har ikke noe annet valg enn å bruke den latrinen, vi kunne iallefall bare prøve å unngå å drikke for mye sånn at vi kunne vente til vil kom tilbake til Kampala for å gå på do.

Latrinen

3. Klærne. Alle barna hadde klær på seg. I en eller annen grad. Jentene hadde på seg fillete kjoler som var lappet litt her og lappet litt der, guttene gikk i shorts og skitne t-shorter. Det var en liten jente (kanskje 2 år) som løp rundt i en gjennomsiktig underkjole, og det var ingen som hadde bleier eller noe sånn. Barna både går og sover i de samme klærne, og det virker som om klær er en skikkelig mangelvare på barnehjemmet. 

En fillete kjole og en undertrøye som er knyttet opp for at den skal passe.

4. Soverommene. Barna sover i forskjellige sovesaler, en for guttene og en for jentene. Det er forskjellige rom, som har hvert sitt navn. Barna deler på oppgaven med å vaske ut rommene, men det er fremdeles veldig trangt og skittent. På et lite rom er det kanskje presset inn 3 køyesenger. I hver seng ligger det som oftest 2 barn. Det vil si at det kan være 12 barn som deler et lite rom. Hos jentene er det ikke så mange som trenger å dele seng, men hos guttene deler de fleste seng med en annen. Og siden det ikke er noen bleier tilgjengelig så kan du tenkte deg hvordan det luktet inne på noen av rommene der det bor små barn. Christian har vært med på å ordne rommene litt denne uken. Han har hatt nedvask på gutterommene og malt det ene jenterommet. Håper dette kan gjøre ting litt bedre iallefall, selv om det aller beste hadde hvert flere hus og senger og mer plass til soverom.

5. Klinikken. STAO er også tilknyttet en klinikk. Her jobber en slektning av Pastor Nelson (de har iallefall samme etternavn) som er utdannet sykepleier. Han har bygget opp klinikken i et lite murhus på to rom uten vinduer eller innlagt vann, det er manko på stort sett alt. Når vi var det var det bekmørkt, fordi lyspæren hadde gått, og han ikke kunne kjøpe nye. Klinikken fungerer ikke bare som hjelp til STAO, men også til hele området der STAO ligger. Det er som sagt to rom i klinikken. Det første er et slags kontor, der han gjør papirarbeid og der er det også noen stoler for pasienter som venter på å bli behandlet. Det andre rommet er behandlingsrommet. Her er det en seng som han bruker som behandlingsbenk, men rommet er så lite at på grunn av sengen går det ikke ann å få døren opp skikkelig. Han hadde litt medisiner og noen poser med Ringer og NaCl, men det var ikke mye. Og når malaria-sesongen kom hadde han noen dager 4-5 barn liggende i sengen, han måtte ha barnas foreldre til å holde posene med væske fordi han ikke hadde infusjonsstativ (sånn som væsken henger i for at den skal gå inn). Vi hadde egentlig tenkt å gi det overflødige utstyret vårt (hansker, stelleforklær og sprit som blir igjen etter praksisen) til sykehuset, men vi er vel egentlig blitt enig om denne klinikken trenger det mye mer enn sykehuset. 

6. Alt det andre. I tillegg til barnehjemmet driver også STAO med flere andre ting. De driver en skole fra 1. til 3. klasse for barna som bor på barnehjemmet. De holder på med et enke-prosjekt der de hjelper enker etter AIDS på forskjellige måter for at de skal klare seg selv. De kjører ut i flyktningeleirer og ser etter barn som trenger støtte og deler ut såpe. De driver en kirke for lokalsamfunnet, dette er en veldig viktig bygning siden flesteparten av barna og de som jobber der er kristne. Sist men ikke minst driver de med forskjellige prosjekter for å forebygge HIV/AIDS i lokalsamfunnet. De informerer om sykdommen, hvordan kan unngå å bli smittet på forskjellige måter for å forebygge at flere i lokalsamfunnet får og dør av HIV/AIDS. Barnehjemmet og alt dette drives av Pastor Nelson, som er en fantastisk karismatisk og flott mann.

7. Humøret. Til tross for alt dette er barna vi møtte i går noen av de blideste og søteste barna jeg noen gang har sett. Det skal så lite til for å gjøre de glade, og de storkoser seg nesten uansett hva de gjør. De ler og smiler og tuller og tøyser, og de vasker klærne sine uten å mukke. Tenker bare på hvordan jeg selv var som 12-åring, og hvor vanskelig det var å få meg til å rydde rommet mitt, og her har du barn som vasker klær, vasker rom, vasker opp koppen etter de har spist frokost og bare generelt tar ansvar for seg selv. Det er kanskje feil å se det som noe positivt, siden barn ikke skal trenge å ta ansvar for seg selv, men jeg synes det viser godt hvilke ressurssterke personer disse barna er og kommer til å bli når de vokser opp. De har mistet foreldrene sine, bor sammen med 80 andre barn, deler på ALT, lever kummerlig, likevel klarer de å finne tid til å være barn, samtidig som de må oppføre seg mer ansvarsfullt enn det jeg som 21-åring må gjøre hjemme i Norge. 

Klesvask på høyt nivå. Alle deltok i klesvasken

Det er ikke meningen at folk som leser dette å få dårlig samvittighet. Det er ikke vår "skyld" at vi er født i Norge, og vi kan ikke gå rundt å føle skyld for at ikke alle har det like bra som oss. Vi trenger ikke bosette oss i en hule i skogen fordi vi skal leve i "sympati" med disse barna, men det vi kan gjøre er å støtte organisasjoner som hjelper disse barna. Organiasjonen STAO-giver gjør at dette barnehjemmet kan hjelpe 80 barn med å få mat, klær og husly. Jeg vil iallefall be om at så mange som mulig går inn på nettsiden til STAO giver, leser det som står der, og vurderer sterkt å bli giver. Det er snakk om 300kr i måneden for å hjelpe disse nydelige barna til å få en skikkelig tilværelse. Tenk over hva du i Norge kan kjøpe for 300 kr.. En bok? Eller to flasker vin? For oss er 300 kr i måneden nesten ingenting, for disse barna betyr 300 kr at 2 barn får 3 måltider for dagen i en hel måned. 

Vær så snill, bli STAO-giver. Trykk deg inn på http://www.staogiver.no

A (lest og godkjent av C)

Slapper av og spiser frokost i skyggen